Følgende sitat er tatt fra en kronikk skrevet av Rolf Lønning i 2020. Jeg synes det peker på et så viktig og reelt problem, at jeg bare må legge det inn på bloggen slik at jeg har det «i arkivet».
«Det vi ser i flere land nå er at den positive tenkninga, også hos oss, brukes til å redusere hjelp og støtte til de som trenger det, fordi politikerne argumenterer for de fleste jo egentlig har ressurser til å greie seg sjøl.»
Vi må være sørgelig klar over at enkelte ønsker å bruke minst mulig penger på de syke, svake og eldre. Det å tilby mestringskurs og selvhjelpsgrupper fremfor medisinsk behandling, omsorg og pleie, er ikke bare en måte å spare penger på, men også en måte å skyve ansvaret for sykdommen og eventuell manglende bedring over på pasienten på.
Slik fratas syke også rettigheter til oppfølging, behandling, symptomlindring. Hadde de bare gjort som de fikk beskjed om og «tatt ansvar for egen helse», så ville de ikke trengt å belaste velferdssystemet.»
Les hele kronikken her.
Jeg mener at det er akkurat dette som skjer med ME-syke i helsevesenet. I mangel av forskning (eller kunnskapsoverføring fra eksisterende forskning), så tilbys pasientene mestringskurs og kognitiv terapi.
Selv om det foreløpig ikke finnes medisiner eller behandlinger som kan kurere sykdommen, så er det for eksempel mulig å få til en hel del med god symptomlindring, for eksempel når det kommer til smerter og søvnproblemer. Men mangel på kunnskap, og troen på at det meste er »stress», gjør at pasienten går ut fra legekontoret med råd om å tenke positivt og gå tur – som om det kan fikse alt. Det er rett og slett skammelig at vi ikke har kommet lengre.