Dette er dessverre noe jeg har opplevd selv.
Hverdagen min er ikke som alle andre sin. Men hvis jeg forsøker å dele noe fra hverdagen min, får jeg lett høre at jeg er negativ eller klager.
«Jeg har aldri opplevd noen som klager så mye som ME-pasientene», sa en nettvenn til meg en gang.
Kanskje fordi vi opplever så mye tøft at det blir sett på som klaging uansett hvordan vi vrir og vender på det?
Dette blir i alle fall til en form for sosial kontroll.
Jeg unngår å snakke om 95% av hverdagen min, og overfokuserer på de få øyeblikkene som kan stemples som «normale».
Jeg går som på eggeskall rundt alle vanskelige temaer, for å ikke gjøre det ubehagelig for den jeg snakker med.
Jeg leter alltid etter en måte å vri ting til noe positivt på, selv om det er tøffe ting som holder på å ta knekken på meg.
Men ja, det er fryktelig isolerende. Og man sitter igjen med en følelse av at ingen forstår. Men kanskje gjør de ikke det?
