Jeg har tilbrakt mange, mange timer på fly gråtende av sterke smerter, med en kropp som vrir seg av kramper og ikke har styrke i muskulaturen til å holde meg sittende oppreist.
Med ME er muskulær utholdenhet et stort problem, det skal ikke mye belastning til før musklene blir sure og stive av melkesyre – og den går ikke bort. I tillegg er vi flere som plages med nervesmerter, eller såkalte nevropatiske smerter, som kan utløses av overanstrengelse.
Selv om vi er langtidssyke og ikke jobber, har også vi behov for et avbrekk fra hverdagen, for å oppleve nye steder, ha fritid sammen med våre kjære familiemedlemmer, få spise mat som blir laget og servert uten å trenge å slite for det, og for mange av oss oppleve en bedring i varmere strøk.
Men det å være på en flyplass er en stor utfordring. Sansesystemet er overfølsomt. Alle lydene, luktene, all bevegelse i synsfeltet kan få det til å føles som om man ligger i en tørketrommel som går rundt og rundt, med diskolys og teknomusikk.
I tillegg kommer all køståing og gåing det må bli på en flyplass, og det kan fort bli en god del!
Men – det finnes løsninger! Alle flyselskaper tilbyr assistanse som man kan ringe og bestille, og da får man sitte i en rullestol og bli kjørt forbi køer og slipper all gåingen. Jeg vil gjerne dele noen erfaringer med dere, og håper at jeg klarer å inspirere dere som trenger det til å komme over kneika det er å be om hjelp.
Selv om man ikke bruker rullestol til vanlig, er det å bestille assistanse en svært lur investering for å gjøre reisen så smertefri som mulig. (Jeg vil i tillegg anbefale solbriller eller filterbriller, ørepropper og gode hodetelefoner for å stenge ute lyd – men det skal jeg komme tilbake til i et mer generelt reiseinnlegg.)
For mange er det en STOR terskel å bestille og sette seg ned i en rullestol, når man «kan» presse seg til å gå og stå litt!
Slik var det for meg også. Jeg kviet meg lenge for å «sette meg ned» og bli trillet rundt. Jeg trodde at flyselskapet kom til å se på meg som en byrde, at andre reisende ville bli sure fordi jeg «var i veien» med rullestolen, og at de ville synes det var urettferdig at vi med bevegelseshemminger fikk «gå først i køen».
Nå kan jeg ikke vite hva folk tenker, og jeg måtte egentlig bare bestemme meg for at hva de tenker om meg er revnende likegyldig, for jeg trenger denne hjelpen! Og det vet jeg det er mange som gjør.
Etter at jeg tok motet til meg og begynte å bestille assistanse på reiser, er terskelen for å reise blitt lavere, flyturene er blitt mer overkommelige, og ikke bare det – jeg har opplevd så mange fine øyeblikk av respekt, omsorg og å bli tatt hensyn til, at jeg føler meg «lettere» psykisk også.
Jeg er ikke en byrde selv om jeg sliter med å gå rundt på flyplasser. Faktisk er jeg en mindre byrde når jeg ikke sleper meg frem på egne bein med gråten i halsen! 😀 Mitt reisefølge kan senke skuldrene litt når jeg ikke holder på å besvime av utmattelse, når vi får hjelp til å holde orden på både armer, bein, håndbagasje, pass og boardingkort. Når jeg får bli trillet inn på flyet først av alle og komme meg på plass i fred og ro, uten noen som dytter i meg eller at jeg må vri meg for å gjøre plass. Når jeg kan sitte og vente til flyet er tømt, for så å bli trillet rolig vekk fra flyet og forbi køen i passkontrollen på vei hjem.
I stedet for å komme hjem gråtende og med kroppen forvridd av smerter, kommer jeg hjem utslitt, men «i live», og turens begynnelse og avslutning er ikke lenger en traumatisk affære for alle involverte.
Slik får du assistanse på flyplassen:
- Ring flyselskapets kundeservice når du har kjøpt billett. Mange krever minst 48 timers forvarsel, så gjør det i god tid.
- Forklar at du trenger assistanse på flyplassen, med rullestol.
- Du vil bli spurt om du skal ha assistanse fra check-in til flyet, om du tåler å gå i trapper selv, og om du trenger assistanse inne i selve flyet.
- Noen flyplasser tilbyr assistanse fra taxien, eller har egen check-in for assistanse, dette må du sjekke. På Gardermoen OSL kan du bestille assistanse fra taxien gjennom hele flyplass-prosedyren, da må du ta kontakt med dem i tillegg til flyselskapet. Nummer og info finner du her.
- De fleste plasser må du stå i check-in før de kommer med assistent og rullestol til deg. Spør om du kan få gå foran i køen. Noen ganger får du også slippe til i for eksempel business-check-in, hvis det er ledig kapasitet. Ikke vær redd for å spørre!! Du trenger hjelp, og du skal få hjelp!
- Det vanligste er at en assistent kommer og henter deg ved check-in, og triller deg forbi alle køer gjennom sikkerhetskontroll, passkontroll og helt frem til gaten, der du blir trillet til flydøren og får boarde først av alle.
- Noen flyplasser har egen check-in med venteområde for de som trenger assistanse. Spør hvor du skal henvende deg.
- Hvis du trenger hjelp inne i flyet, kan de ha spesielle smale rullestoler som passer i midtgangen og hjelp til å komme deg på plass og fikse håndbagasjen din.
- Assistansen kan være litt forskjellig avhengig av flyplass og flyselskap. SPØR på kundeservice HVA du skal gjøre og hvordan det foregår og skriv det ned slik at du ikke glemmer noe.
Husk! Det er INGEN av de som jobber der som kommer til å dømme deg eller se ned på deg fordi du trenger hjelp! De VIL gi kundene sine god service – også vi som er mindre funksjonelle i kroppen.
Jeg må si jeg har opplevd det som en stor, stor lettelse å kunne sette seg ned i rullestolen, levere pass og boardingkort til assistenten, slå på Bose-hodetelefonene, ta på solbrillene og «stenge verden ute» for å takle flyplassen greiest mulig.
Jeg bruker å si fra til assistenten at jeg er svært lyd- og lysfølsom og at jeg kommer til å ha ørepropper og briller på meg for å skjerme meg, så de må prikke meg på skulderen eller noe hvis det er noe som skal sies, og at jeg er dessverre lite plagsom. Setningen «I’m in a lot of pain right now,» går det faktisk an å si hvis du er det. Og det skjønner og respekterer folk!
Det mest slitsomme er i sikkerhetskontrollen, for der må du ut av rullestolen og så skal alle gjenstander på båndet, iPad og Kindle etc. ut av sekken, og du må klare å gå selv gjennom maskinen. Men du kan få låne krykker av tre som ikke slår ut på maskinen (i alle fall på OSL), og du blir støttet av assistent og sikkerhetspersonalet.
Jeg ber dere medsyke, ikke vær redde for å be om hjelp!
Tenk på deg selv – hvis noen du kjenner har det vondt, har du ikke lyst til å hjelpe dem da? Slik er det også for andre folk, for friske, fremmede folk til og med! Det føles meningsfullt å hjelpe noen som trenger det. Jeg har ikke opplevd én negativ kommentar eller blikk fra noen, selv om jeg har sittet i rullestol og blitt trillet forbi alle viktige businesspersoner som står i dressene sine og tripper for å komme først inn på business-class. 😉
Jeg HÅPER at jeg har fått noen til å tenke litt og bli inspirert av dette innlegget. Jeg hadde egentlig tenkt å fortelle dere en historie fra en reise hvor jeg ble helt overveldet av hjelpen jeg fikk, men jeg hadde visst så mye på hjertet i dag at dette ble mer enn langt nok. 🙂
Følg med for oppdatering og reisehistorie om ikke så lenge!
6 kommentarer
1. Helt enig, flyplassassistanse er gull!
2. Du kan be om assistanse før check-in, så da slipper du å stå i den køen (og med rullestol slipper man vanligvis uansett).
3. Nei, du må ikke reise deg av rullestolen i sikkerhetssjekken! Du kan bruke rullestol helt gjennom, det går fint både med flyplassens rullestoler, eller egen om man reiser med den
4. Har du egen rullestol med på tur, bruk den helt til gate. Det har du rett på. De er jo mye bedre enn de flyplassgreiene… Bare insister om noen i check-in er rare, dette har du krav på og check-in er ikke alltid like godt informert. (noen flyplasser, feks Sola (stavanger) har ikke heis fra gate til tarmac så det hender de setter seg på bakbeina, men det får være dems problem. hehe.)
Angående sikkerhetssjekken:
– Trill til en inngang til sikkerhetssjekken som er merket med rullestol, alle flyplasser har dette. Mulig du må vente litt til noen åpner en spesiell dør, men det ordner seg.
– Ved bagasjebåndet: Har du med assistent så går jo dette nå av seg selv, men trenger du hjelp? Be om det, de ansatte er pliktig til å hjelpe (jeg får forresten ofte tilbud om hjelp fra medpassasjerer).
– Ta av jakker og sko og legg på båndet med veskene osv
– Trill bort til der alle andre går, og si: nei, jeg kan ikke gå. Da åpner de en port så du kan få trillet inn
– Nå må du akseptere kroppsvisitasjon. Du kan be om å få den utført av en av samme kjønn om du vil. Den er av og til ganske grundig, men ikke invaderende. Du må dra deg frem i stolen så de kommer til bak ryggen din. En gang ble jeg bedt om å løfte meg opp litt også, så de kom under rompa mi, men det var bare en gang og jeg kunne trolig nektet (men måtte sikkert ha funnet meg i at noen løftet meg opp om de absolutt ville sjekke).
– De drar en papirlapp over rullestolen og kjører i en sniffer-maskin for å sjekke for sprengstoff ol.
Ferdig!
Tusen tusen takk for et kjempegodt svar med mange nyttige tips!! 🙂 Jeg bruker jo ikke rullestol ellers, så det er fint å få del i dine erfaringer. <3
Hei
Dette er ikke en kommentar til dette innlegget som sådan. Jeg har bare lyst til å takke for innsatsen du gjør med ME Nytt generelt, og i anledning awareness day spesielt. Jeg er ikke på face og kan derfor ikke «like», men jeg setter umåtelig pris på det du skriver, og følger med fra sidelinja.
Kjære Kamille! Tusen takk for de gode ordene. Jeg hadde ikke orket å holde på med det, hadde det ikke vært for den imponerende støtten jeg får fra deg og andre!
Takk for bloggen din, og takk for at du informerer om assistanse på flyplassene.
Men det finnes også muligheter for assistanse på enkelte av de største jernbanestasjonene!
http://www.banenor.no/Kundesenter/Assistansetjeneste-pa-stasjonene/
Jeg prøvde før jul, og det reddet en tur til min gamle mor.
Men obs – ha telefonnummeret til Assistansetjensten tilgjengelig. Og snakk med konduktøren. Er det to togsett koblet sammen, be konduktøren si fra til den andre kondukturen. Jeg ble nesten glemt på Oslo S, men ringte og fikk hjelp.
God reise.
Det er er godt tips! Tusen takk, Knut!