«Når vi normaliserer plastisk kirurgi, må generasjonene etter oss betale. Har vi råd?» spør Kristine Getz i en kronikk i Aftenposten.
Jeg leste kronikken med stort engasjement, for er det noe som virkelig provoserer meg så er det kroppspresset og de urealistiske skjønnhetsidealene unge jenter i dag blir utsatt for – i et så massivt omfang sammenlignet med det jeg vokste opp med, at jeg blir oppriktig skremt.
Men så klikket jeg meg inn på innlegget til Kristin Gjelsvik, der hun har lagt ut en video hvor hun snakker høyt, tydelig og meget engasjert om denne saken, og DA tok det helt fyr i meg.
Hvis dere ikke har sett denne videoen – se den NÅ.
Hun setter SÅ godt ord på det problematiske med at unge jenter, og spesielt unge bloggere er med på å normalisere det å ta plastiske operasjoner, botox, fillers osv. osv. i ung alder. Det er ikke normalt, det er ikke sunt og det er en skremmende utvikling!
Hun sier blant annet:
Jeg tenker på våre etterkommere…
Hva med dem? Hvordan skal vi lære opp våre barn til å elske seg selv, om vi som foreldre pynter på eget utseende! Hva når våre barn ikke ligner på oss lenger… Hva da? Nesen er ulik, munnen kan ikke sammenlignes… «Mamma? Hvorfor ligner ikke jeg på deg?«. «Nei, lille venn. Mamma likte ikke sitt eget utseende, skjønner du. Hun var ikke fin nok, så derfor la mamma seg under kniven. Men du er fin, altså. Du ligner på en tidligere versjon av mamma, men DU er fin. Eh..«
Jeg er helt enig med henne at dette er en farlig vei å gå, og at samfunnet er blitt så overfokusert på utseende og kropp at det er direkte skadelig for flere og flere.
Jeg oppfordrer også alle som leser til å dele Kristins innlegg med så mange som mulig!
Les gjerne også hennes innlegg «Unormal som normal!»
Jeg er veldig opptatt av hvordan vi som voksne kvinner snakker om oss selv og kroppene våre med barn til stede. Når jeg tenker tilbake, så kan jeg se en helt klar sammenheng mellom hvilke av mine venninner som slet mest med kroppsbilde og selvtillit, og om deres mødre var veldig opptatt av det samme.
Min mor sto aldri foran speilet og «kløp seg i flesket», det var aldri noen pulverkurer eller nedsettende snakking om kropp og kroppsfasong hjemme hos oss. Det var med på å gjøre at jeg slapp unna det verste selvhatet og jeg snakket aldri om eller til meg selv om kroppen min slik. Jeg var ikke sosialisert til å gjøre det, og da jeg vokste opp var det ikke blogger og Instagram med #inspo overalt.
Jeg grøsser når jeg tenker på hvor enormt mange kanaler barn og unge jenter får servert slikt fra i dag. Hjemme, på skolen, i media/reklame/magasiner, og ikke minst i sosiale medier.
For dem blir bloggere fort et forbilde. Et forbilde som sier at det er greit å ønske seg nye pupper til 18-årsdagen sin, eller begynne å ta botox før du fyller 20. Det skremmer meg, og jeg synes det burde skremme alle som har barn.