Hvorfor bruker jeg tid på å skrive og publisere om noe så overfladisk som neglelakk, når terroren har rammet Paris og det trasker flyktninger gjennom Europa? Jeg, som egentlig er så samfunnsengasjert?
Da terroren rammet Paris lå jeg på et hotellrom og tenkte på hvordan jeg skulle komme meg gjennom den neste dagen med min demente mor. Jeg leste og leste på nett, men måtte rett og slett legge følelsene og tankene om det til side – jeg klarer bare så mye emosjonell belastning om gangen, og akkurat da var det nære og kjære det viktigste.
Det betyr ikke at det ikke gikk inn på meg, eller at jeg ikke ble engasjert av det, men kreftene drøyde ikke lenger enn til å dele en rekke interessante artikler og analyser jeg fant på Facebook. Det er kanskje ikke det helt store engasjementet, vil mange si, men jeg håper alltid at den ene eller den andre artikkelen treffer noen som får noe ut av å lese den.
Man kan påvirke samfunnsdebatten mer direkte ved å være en mer aktiv og engasjert deltaker så klart, men da må man også kunne følge opp, både når det gjelder informasjon og debatt.
Vi har snakket en del om det her hjemme, og jeg har hengt meg litt opp i skrekken og lidelsene til de enkeltmenneskene som befant seg i det konserthuset da massakren tok til. Å tenke på det og skrive om det nå fyller meg med en stor sorg og en enorm medfølelse for dem, og deres etterlatte.
Jeg leser og leser og prøver å forstå mer – hvorfor skjer dette? Hvem er det som gjør det, og hvorfor? Hvordan blir folk radikalisert og går med i IS? Hvorfor finnes IS i det hele tatt?
Jeg leste en artikkel hvor jeg lærte at islamisme er en spesiell vekkelse i det moderne islam, og at det begynte med grunnleggelsen av Det Muslimske Brorskap i Egypt i 1928.
Da er vi inne på noe som ligger mitt hjerte nær. For i mange år har vi søkt til Egypts tørre ørkenvarme som har helsefremmende effekter, og vi har blitt «stamgjester» i Sharm El Sheikh, både over og under vann.
Derfor ble det ekstra nært og trist da flyet med 224 mennesker om bord eksploderte ikke lenge etter avgang fra Sharm. Det russiske flyet ble bokstavelig talt sprengt i biter, og når det viste seg at ansatte på flyplassen mest sannsynlig har hjulpet til med å få bomben om bord ble jeg utrolig trist og sint.
Trist fordi alle disse menneskene døde, så klart. Men også trist fordi saken viser at det også i Sharm finnes krefter som går inn for å ramme turister. Sint, fordi jeg VET hva dette vil føre til for lokalbefolkningen i Sharm – færre turister, manglende inntekter, restauranter, hoteller og dykkesentre som må stenge. Det rammer våre venner der nede, som har barn og trenger en inntekt for å overleve.
Vi har ikke hatt noe problem med å reise til Sharm på tross av revolusjon og uro i nord-Egypt. Tross alt har det vært rolig på turiststedene, veldig rolig faktisk, og en meget god sikkerhet. Men nå meldes det om at IS-soldater har opptil 1500 mann på Sinai, og at de nå også har fangarmene sine ned mot turiststedene i sør.
Bombingen av det russiske flyet ser ut til å være en slags hevnaksjon for Russlands involvering i Syria, og for oss er det skremmende her at de har turistene som mål. Slik har det ikke vært tidligere, da har konflikten stått mellom militære styrker i nord, spesielt oppe ved Gaza. Men når islamistiske krefter nå retter seg direkte mot turister må også vi dessverre si at vi setter Sharm som reisemål «på vent» inntil vi ser at situasjonen er mer stabil og at sikkerheten er betraktelig skjerpet. Vi kan ikke ta sjansen på å reise via en flyplass der det tydeligvis er islamistiske sympatisører eller islamister som medhjelpere til terrorister. Dessverre. Dessuten har jeg lyst til å se Egypt og egyptiske myndigheter reise seg og stå opp MOT islamister og islamisme, og se at de klarer å slå hardt ned på dem. Men samtidig tror jeg at Det Muslimske Brorskap dessverre har såpass mange sympatisører i Egypt at det vil være vanskelig.
«Som den danske islamisme-eksperten Mehdi Mozaffari sier, er islamisme en politisk bevegelse som utgjør den fjerde av mellomkrigstidens totalitarismer: bolsjevisme, fascisme, nazisme – og islamisme.» (Frederik Stjernfelt, Aftenposten 20.02.15)
Så har vi kanskje ikke den samme nærheten til Paris som til Sharm. Jeg har aldri vært i Paris, men jeg skulle så gjerne ha vært der. Og terroren i Paris skremmer meg ikke like mye vekk som terroren i Sharm. Det har vel noe med tilliten til europeiske myndigheter, politi og etterretning, på en annen måte enn vi nå har det til tilsvarende organer i Egypt.
Det er selvfølgelig lov til å kritisere dette at man først og fremst blir trist og sint for det som oppleves som nærmest en selv, og da tenker jeg ikke på geografiske avstander. Men slik er nå engang mennesket. Det er rett og slett en mekanisme i oss som først og fremst vil sørge for «våre egne». Det betyr ikke at vi IKKE har et moralsk ansvar for de som ikke regnes blant våre nærmeste! Tvert i mot har vi såpass velutviklet intellekt og moralsk kompass at vi TAR ansvar blant annet når vi ser slitne flyktninger komme traskende mot Norge. Og det er helt urimelig at Norge og nordmenn skulle melde seg ut av det som skjer i Europa og ikke ta sin del av redningsarbeidet!
«Hvor er vi på vei hen nå, verden?» får jeg lyst til å spørre. Det er det vel ingen som har et klart svar på.
Men uansett hvor maktesløse vi føler oss, uansett om vi føler vi har lite å bidra med i samfunnsdebatten eller som direkte hjelp – noe kan vi alltids gjøre.
Slik som Anne Synnøve Simensen som delte en historie på Facebook om familiefaren Bilal Hammoud som jobbet på spisestedet San Remo i Oslo, men som var på besøk hos sin kone og barn i Beirut da det smalt.
«Og jeg lurte på hvorfor jeg ikke hadde hørt at Bilal var død. Hvorfor jeg ikke hadde lest om han i mediene. Jeg googlet «terror» og «Bilal» og fikk opp én sak i VG under overskriften «Norske Bilal Hammoud (39) drept i bombeangrepet i Libanon». Det stod at han var norsk statsborger, på vei hjem fra ferie. Han skulle bare ta en siste handletur på markedet før han tok flyet tilbake til Oslo. Eksplosjonene inntraff på et travelt tidspunkt torsdag ettermiddag, da gatene var fulle av mennesker. Angrepet er det alvorligste som har rammet Libanon siden borgerkrigen tok slutt i 1990. 43 mennesker ble drept. En av dem var Bilal.»
Gjennom å dele sin historie og fortelle om Bilal har Anne Synnøve gjort mange, mange mennesker oppmerksomme på et terroroffer vi neppe hadde hørt noe særlig om ellers. I tillegg til at mange delte Facebook-innlegget hennes, kom det også på trykk som kronikk i Dagbladet. Og det gjør også folk mer informert om det som skjedde i Beirut.
Disse historiene om det nære er ikke bare et utløp for sorgen over de vi kjenner. De knytter også sammen en historie om terror i flere land, som har rammet flere mennesker. Jeg tror på at gjennom å lese og dele slike historier så får flere personer kjennskap til både hva som har hendt i Paris, Libanon, Sharm og andre steder, og jeg tror at mange får en bedre forståelse for terror som fenomen. Mange søker videre forbi de personlige historiene for å få svar. Hvordan kunne dette skje?
Personlig skulle jeg gjerne ha dratt til Sharm og lagt igjen masse penger hos de som jobber der, og hjulpet våre venner. Jeg er dessverre redd det blir lenge til. Men det finnes andre ting å gjøre, og mange muligheter for å støtte hjelpeorganisasjoner – og der skal jeg i hvertfall bidra med det jeg kan.
Så at jeg skriver på bloggen om overflatiske ting som neglelakk betyr ikke at min identitet som samfunnsengasjert menneske har forsvunnet. Det betyr bare at jeg har færre muligheter til å uttrykke meg som det, i mitt tilfelle på grunn av sykdom. Min siste post om neglelakk ble for eksempel skrevet på en dag som var emosjonelt tøff, og hvor jeg trengte noe å oppmuntre meg med. Det oppmuntrer meg ikke spesielt å tenke på og skrive om terror, men det oppmuntrer meg å leke med farger og glede meg over pene neglelakker. Ja, det er overflatisk.
Men det finnes heldigvis noe mer under overflaten, også her. 😉
2 kommentarer
Gjennomtenkt og hjertevarmt som vanlig. 🙂
Gjennomtenkt og hjertevarmt 🙂