» – I Norge har arbeidslinja vært sentral også før 1990. Det nye som skjedde da, hos oss og i flere andre land, var at innslaget av pisk ble sterkere. På begge sider av Atlanteren skjedde det først i sosialhjelpen. I USA og i flere europeiske land har dette aktiveringsparadigmet nådd sin logiske slutt.
– Vi kan si at målsømmen har rakna, gulrota råtna og tilbake står pisken.
– At dette skyldes andre forhold enn den økonomiske krisa, illustreres godt med utviklingen i Norge som ligger et tiår bak de andre.
– På tross av et velfungerende arbeidsmarked, med høy deltakelse, har vi fått et hardere velferdsklima, en hardere velferdsretorikk. Etter retorikk kommer politikk, og vi ser en dreining i retning en mer moralistisk politikk, med fokus på enkeltindividet og hvordan den enkelte forholder seg til arbeid, mer enn på strukturelle forhold.» (Ivar Lødemel, professor ved Institutt for samfunnsfag, Høgskolen i Oslo og Akershus)
Ja, nettopp. Sosiologi-hjertet mitt biter seg fast i dette: «..en dreining i retning en mer moralistisk politikk, med fokus på enkeltindividet og hvordan den enkelte forholder seg til arbeid, mer enn på strukturelle forhold.»
Vi ser det overalt – denne dreiningen mot enkeltindividet.
I går delte jeg en kronikk om «Generasjon Prestasjon»:
«Men dagens unge sprenger ikke postkasser, henger ikke på hjørnet, lager ikke bøll. I stedet rapporteres det om stadig flere unge som sulter seg syke, skader seg selv – eller dropper ut av skolen. Dagens ungdomsopprør er en taus protest, uten talspersoner, uten sentral ledelse. Alt er redusert til individet. Her er alle hver for seg. Her ligger tragedien.» (Hanne Skartveit, politisk redaktør, VG)
Kan hende henger denne reduksjonen til individet sammen med ungdommenes problemer med selvbilde, selvskading og å droppe ut av skolen for å bli mottakere av velferdstjenester. Er ikke dette alvorlig? Er det ikke viktig å se og prøve å gjøre noe med de strukturelle forholdene, ikke bare lappe på individer som har blitt skvist så lenge at de er blitt helt skakke?