«Joooda, bare prøv! Det er helt uskyldig, egentlig bare for gøy jo!»
De var flere som var klare i sin tale – å opprette en profil på Tinder var jo bare for gøy og helt uskyldig moro. «Men jeg er jo gift!» sa jeg «Jeg skal vel ikke ha noen profil på en sjekke-app!». Men det er da ikke sånn, mente de andre som satt rundt samme bord, alle kan vel «ta en titt»? Du trenger jo ikke å gjøre noe.
Neivel, tenkte jeg, kanskje det ikke er så galt da, å bare ta en titt? Jeg er jo tross alt en nerd og nye apper frister det, jeg liker å vite «hva som skjer».
Så ja – jeg registrerte meg på Tinder, og nå har jeg tenkt å fortelle dere hvordan det gikk.
Komme i gang!
Det er jo ganske lett å komme i gang – last ned appen (iTunes-link), og så logge inn. Ja, her må man logge inn med Facebook-kontoen sin. Det er det jo ikke sikkert alle er bekvemme med, men det må man altså.
På Tinder er profilene ganske enkle: Bilde, fornavn, alder og geografisk avstand. Bildene hentes fra profilbildemappa di på Facebook, og det kan nok være greit å velge noen der man er relativt respektabel.
Og så ligger profilen din der da, på Tinder. Jeg har vært inne på innstillingene og valgt at jeg er interessert i menn i en viss aldersgruppe, innenfor en viss geografisk distanse.
Appen begynner å søke etter treff. Spenningen stiger, hva skjer nå?
Et aktivt valg
I motsetning til mange andre former for nettdating skjer det ikke noe med mindre du gjør noe aktivt selv. Det vil si at mailboksen din fylles ikke opp med meldinger fra fremmede menn sånn helt uten videre.
På skjermen får du opp et bilde av en foreslått mann. Og det må jeg jo få lov til å si – gurimalla dere er nå bra mange kjekke karer der ute! 😉 Dette var jo som å få en hel katalog av snasne mannfolk å bla i. Men vent litt… man kan jo ikke bla i katalogen…
For hvert bilde/profil av en mulig match som popper opp må man nemlig gjøre et aktivt valg. Like, eller ikke like. Klikke på hjerte eller kryss, dra bildet hans til venstre (ikke like) eller høyre (like). Først når det er gjort, er muligheten for kontakt til stede – vel og merke hvis han gjør det samme med din profil.
Dette er altså helt overflatisk – det eneste man bedømmer er utseendet, og man gjør det kjapt. Det blir raskt så man sveiper forbi mange profiler.
Og det er her mitt ubehag som gift og ikke på sjekkemarkedet melder seg. For det er ikke bare å titte, når man sitter og gjør et aktivt valg om man liker eller ikke liker mannen på bildet. Det føles som å sende et signal ut – jeg liker deg og vil ha kontakt med akkurat deg. Jeg har bestemt meg for å prøve, så jeg blafrer gjennom en haug med profiler – liker, liker ikke, liker, liker… Mange kjekkaser!
Jeg holder kanskje på et par timer til sammen og innen et døgn har jeg over 150 treff – det vil si at både han og jeg har likt hverandres profil. Jeg humrer litt når jeg får en match med et par halvkjente reality-kjendiser, og akker meg litt over mannfolk som tror at profilbilder hvor de tydelig er ganske fulle og står med en halvliter opp i ansiktet er noe attraktivt.
Kontaktfasen
Nå blir det litt skummelt, for når vi begge har likt hverandres profil så kan man sende hverandre meldinger og chatte.
Jeg får raskt et par forslag om sex, som jeg bare sletter og blokkerer, men de aller fleste er høflige og sier bare «hei hei», spør om jeg har en bra dag eller noe annet relativt uskyldig.
Det har kanskje noe med alderen å gjøre, jeg synes å huske fra mine nettdating-tider at det var mye mer pågåenhet og små-slibrige beskjeder. (Les også denne interessante og morsomme historien om en mann som prøvde å utgi seg for å være en dame på et nettdating-sted.)
Hva gjør jeg nå? Jeg kan jo ikke begynne å chatte med fremmede menn, når jeg ikke egentlig er interessert i å ha kontakt med dem. Jeg sender et par halv-interesserte «hei» tilbake, men feiger snart ut. Komponerer en melding om at jeg ble revet med på å prøve appen av noen venninner, og at jeg egentlig ikke er på utkikk etter noe.
Et par stykker tror ikke på meg, og mener jeg er på utkikk etter et sidesprang. Noen er i ferd med å flytte fra kona. Andre tar det mer med ro og sier de selv er gift eller i et forhold og bare bruker appen som underholdning. Eeehh… javel. Og så får jeg noen tilbud om hemmelige møter da.
Hele greia føles egentlig ganske ubehagelig, selv om jeg ikke skrev noe jeg ikke kunne ha vist til mannen min når som helst. Si hva du vil, men Tinder er først og fremst en overflatisk sjekkeapp hvor man bedømmer hverandre på førsteinntrykk av utseende. Javisst kommer det opp noen sammenligninger fra Facebook på felles interesser, men at vi har sett samme film en eller annen gang er ikke det denne leken handler om.
Lite drama – men en konklusjon
Det ble altså ikke noen skandaler å berette om her. Ingen hemmelige møter i mørke kroker, ingen fnising under dyna med appen mens mannen sov.
Jovisst, appen er grei og funksjonaliteten god, jeg har lite å si på det tekniske. Hvis man er ute etter en enkel måte å komme i kontakt med noen på synes jeg Tinder er helt greit, og hadde jeg vært singel så kunne jeg godt ha sett for meg å bruke dette som et første skritt i å bli kjent med noen på. For selv om nettdating så absolutt har sine negative sider, så har jeg jo tross alt truffet min egen mann på nett. 😉
Men for å komme til en konklusjon: Synes jeg gifte folk har noe å gjøre på Tinder? Nei, absolutt ikke. Det er mulig andre tenker at dette er uskyldig moro, men for meg blir det for nært å flørte og å ta kontakt med andre når man både gjør et aktivt valg om å «like» noen, og i hvertfall hvis man begynner å sende meldinger til hverandre! (Men jeg er ganske sikker på at det er flust av gifte folk på Tinder…)
For meg ble eksperimentet rett og slett så kleint at jeg avsluttet det etter kun kort tid, og når denne bloggposten publiseres er min profil slettet fra Tinder.
Selv om jeg anser meg for å være både en utadvendt og kanskje også ganske flørtende person (uten at det trenger å ligge noen dypere intensjoner bak!), så tenker jeg at det går en grense for hva man synes er ok i et forhold, og det å «like» folk på en sjekke-app og ikke minst å begynne å chatte med dem er over grensen for min del.
Snipp, snapp, snute, der var mitt Tinder-eventyr ute. 😉
PS: Mannen min var selvfølgelig hele tiden klar over at jeg testet Tinder, han har selv også gjort det, og han har lest og godkjent (eller i hvertfall godtatt) dette innlegget.
På ohChérie kan du lese hvilken erfaring Majken Aune Olsen hadde: «48 timer med Tinder»
På Huffington Post ligger det et intervju med de som står bak appen.
Psykolog og samlivsekspert Frode Thuen kaller appen «kynisk». (NRK)
7 kommentarer
Jeg er helt enig med det, der har ikke folk som er i ett forhold noe å gjøre. Men ingenting overrasker meg mer, den romantiske tanken om å være sammen til døden skiller oss ad virker som den snart er begravet… :/
Jeg ville blitt veldig i tvil om jeg visste at kjæresten min satt og «underholdt seg» med en slik sjekkeapp. Synes ikke folk i forhold har behov for å ha en profil liggende ute på et slikt sted en gang, det gir helt feil signal. De som ser den tror jo personen er på utkikk? Nei, dette er ikke bare «uskyldig moro».
Haha, dette var i alle fall en veldig underholdende bloggpost! 🙂
Takk for det! 😀
Herregud så teit! Forstår ikke hvorfor du gidder å teste en gang.
1. Jeg var nysgjerrig på hva det var folk jeg kjente snakket om.
2. Jeg hadde litt tid å slå ihjel.
3. Jeg så at det kunne i det minste bli en god latter ut av det.
🙂
Nå forstår jeg hvorfor du plutselig forsvant 😛