Dette var en bok jeg ikke hadde forventet å like, rett og slett fordi jeg aldri har sett det morsomme i gretne grinebitere som skal holde orden i Borettslaget.
Naboen du ikke vil ha. Vi kjenner ham alle sammen. Petimeteret som langt inn i urimeligheten passer på at alt er på stell. I hvertfall på stell i følge dem selv. Og som har et snevert og asosialt syn på hva som er bra og hva som er dårlig. Så få det bare være at det gjør alle andre ulykkelige. Men det kan være noe ved en Ove som ingen ser. (Bokkilden)
Ove er 59 år. Han kjører Saab. Til tross for at han ble sparket som styreleder i borettslaget for flere år siden (i det som Ove selv bare omtaler som «statskuppet»), klarer han ikke å la være å blande seg inn. Han sjekker at alt er på stell, og at ingen bryter reglene.
Men når de nyinnflyttede naboene i rekkehuset midt imot er så uheldige å ødelegge Oves postkasse, blir det opptakten til en humoristisk og hjertevarm historie om rufsete katter, uventet vennskap – og kunsten å rygge med tilhenger. Det som skjer, kommer til å forandre en mann og et borettslag for alltid. En roman om kjærlighet, skikkelig verktøy og betydningen av alltid å kjøre Saab. (Cappelen Damm)
Derfor ble jeg veldig gledelig overrasket over boka, og vil gjerne anbefale den videre. For ikke bare er historien om Ove hylende morsom, den er også rørende så det holder. Ja, den blir bare mer og mer rørende etter hvert, og jeg skjemmes ikke over å fortelle at jeg på slutten satt og hulkegråt.
Ove slåss for sin kone mot ansiktsløse hvitskjorter og stivbeint byråkrati etter en ulykke, og han har ikke mye godt å si om dem. Så når de kommer og blander seg inn i tilværelsen nok en gang…. ja, da tar Ove av!
«Ethvert menneske må vite hva det slåss for. Det var sånn det lød, det sitatet. Og hun sloss for det gode. Og for barna hun aldri fikk. Så Ove sloss for henne. Fordi det egentlig var det eneste i verden han virkelig kunne.»
Det er mye stor kjærlighet i boka også, kanskje den beste av alle – den virkelige hverdagskjærligheten – er skildret på en betagende og nær måte.
«Å elske noen er som å flytte inn i et hus,» pleide Sonja å si. «I begynnelsen forelsker man seg i alt det nye, man undrer seg hver morgen over at dette er ens eget, som om man er redd for at noen plutselig skal komme brasende inn gjennom døra og si at det har skjedd en alvorlig feil og at det slett ikke var meningen at man skulle få bo så fint. Men etter hvert som årene går, blir fasaden slitt, treverket sprekker her og der, og man begynner å elske dette huset ikke så mye for alle måtene det er perfekt på, som for alle måtene det ikke er det på. Man blir kjent med alle dets kroker og kriker. Hvordan man unngår at nøkkelen setter seg fast i låsen hvis det er kaldt ute. Hvilke gulvplanker som gir litt etter når man tråkker på dem, og nøyaktig hvordan man skal åpne skapdørene for at de ikke skal knirke. Det er det, alle de små hemmelighetene, som gjør det til ditt hjem.»
Selv om boka handler om enkemenn og verktøy, prinsipper og nye naboer, så handler den først og fremst (slik jeg leser den) om å ha en mening med tilværelsen. Et forankringspunkt, noe som gir oss en følelse av at det er en grunn til at vi går her og trår på denne jorda. Uten at hverdagen har en mening, er det kanskje ingen mening i å fortsette?
Den minner på noen måter om Jonas Jonassons «Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet..», så hvis du har lest og likt den, vil du antagelig like boka om Ove veldig godt også.
Jeg skal i alle fall bli fast følger av Fredrik Backmans blogg og holde nøye utkikk etter flere utgivelser! 🙂
Les mer om boka på Bokelskere (jeg ser at det er flere enn meg som glemte å avbestille fra bokklubben og fikk en gledelig overraskelse), og kjøp den for eksempel fra Cappelen Damm.
3 kommentarer
Tusen takk for tips. Denne skal jeg lese 🙂
Bare hyggelig. 🙂 Gøy når andre blir inspirert!
Jeg har hørt om denne boken, men tenkte som deg.. men din omtale har fått meg til å skifte mening! Så boken er nå herved på leselisten min!!