Hverdagsdilemmaer

4

I dag tenkte jeg å dele med dere en egentlig ganske kjedelig, men helt reell beretning om et lite hverdagsdilemma som er helt typisk å oppleve når man har ME. Jeg synes det viser ganske godt hvilke hensyn man må prøve å ta, og hvor vanskelig det kan være å tilpasse seg, både for den som er syk og omgivelsene.

For ordens skyld: Jeg har brukt et eksempel med min egen familie. Dette er ikke et forsøk på å henge ut dem eller si at de gjør noe feil, de gjør tvert i mot så godt de kan! Det jeg presenterer her er et lite problem i den store sammenhengen, og det ligger ingen konflikt eller såre følelser i dette – derfor er det så greit å bruke det som eksempel. 🙂

Ok, la oss begynne:

Case: Torsdag

Dilemma: Familiemiddag eller ikke familiemiddag

Bakgrunn: Min kjære har annonsert at han ønsker å hente Lille Sprell på skolen i dag, og ha tacomiddag med henne her. Et gledelig påfunn! Jeg liker det veldig godt, og da får vi snakket om hva vi skal gjøre i høstferien også. 🙂 Plan bekreftet med Lille Sprells Mor i går kveld, ok.

Problem: Beskjed i dag morges om at det ikke er sikkert det lar seg gjennomføre, av ulike praktiske årsaker. Venter på tilbakemelding. NB! Merk ordet venter.

Så hva er problemet? Er det virkelig så ille å ikke vite om eller når Lille Sprell og mannen kommer hjem til familiemiddag? Kan jeg ikke bare ta det med ro og se hva som skjer? Mnjjaaaaeeei… Ikke hvis jeg skal følge legens råd, og ikke hvis jeg skal sørge for at jeg ikke blir dårlig.

Fordi:

Plan A: HVIS Lille Sprell og mannen skal komme hjem til familiemiddag, burde jeg bare gå rett tilbake til sengs på det mørke soverommet for å hvile mest mulig til de kommer. For selv om jeg er veldig, veldig glad i dem begge, så er det slik at det blir mye hoi og hei og skramling med matlaging og skravling og sånn og etter to timer med det så er jeg klar for senga, helt og fullt. Da er jeg helt på grensen av hva jeg tåler uten å bli syk. (Dessuten kommer det vaskedame hit i dag, og det er en belastning i seg selv med folk i huset og lyder og støvsuging etc., så det må også inn i energiregnskapet.)

Plan B: Hvis Lille Sprell og mannen IKKE skal komme hjem til familiemiddag, kan jeg sette meg ned nå med noe nødvendig papirarbeid (mye konsentrasjon, tungt) og jeg må da dessuten gå en tur på butikken for å handle middag til og mat til meg selv (og kaffe, det er tomt), for da blir det overtidsjobbing på mannen. (Dessverre nødvendig, men sant.) Og dessuten hadde det vært hyggelig å klare å ta en telefon til min kjære mamma eller en venninne. Jeg klarer de tingene der, hvis jeg gjør det litt rolig i mitt eget tempo sånn litt etter hvert. 🙂

Vurderingen:

Hvis jeg ikke vet hva som skjer og antar AT det blir familiemiddag., så får jeg ikke gjort de andre planene, men da er jeg «safe» i forhold til hva som skjer. Noen ting jeg skulle ha gjort må forskyves til over helga (i morgen er det andre planer som er lagt), men sånn er det. Det er forsåvidt greit også om jeg antar at de ikke kommer, gjør mine greier og sånn går no dagan da sjø.

Men – hvis jeg antar at de ikke kommer, og «bruker opp» energien på Plan B, og så kommer de likevel – da har jeg et problem. Jeg klarer å gjennomføre familiemiddagen, men det krever at jeg mobiliserer krefter jeg egentlig ikke har, og det koster mer krefter enn hvis jeg hadde «hvilt meg opp».

Konsekvensene av det er som regel total utmattelse, sterke smerter (med dertil hørende sterke medisiner som egentlig ikke er bra), feber og influensafølelse, sår hals, forvirring og konsentrasjonsproblemer  samt en intoleranse mot lyd og lys som gjør at jeg bare blir liggende i mørket på soverommet med ørepropper, og at jeg antagelig blir nødt til å være sengeliggende i morgen også – noe som igjen berører andre planer.

Det er nettopp disse konsekvensene legene advarer meg mot igjen og igjen, og som nevrologen hevder er noe av grunnen til stadige tilbakefall. Det virker ikke så veldig dramatisk for den som står rundt, men jeg kjører meg selv inn i en push-crash-syklus som jeg ikke kommer ut av, og ikke kommer oppover i formkurven. Jeg blir stående på stedet hvil på en måte, fordi jeg bare er nødt til å «akutt-hvile», og får disse små kræsjene flere ganger i uka.

Med dette ønsker jeg egentlig bare å synliggjøre hvilke små hverdagsdilemmaer ME-syke står ovenfor, og hvor vanskelig det er å ta hensyn til teoriene om energiøkonomisering og aktivitetsavpasning uten å trakassere hele familien inn i et timeplan-regime hvor spontanitet ikke er lov og hvor hver minste ting som skjer blir et problem.

I mitt tåkehode kan det godt hende at det finnes en Plan C her som jeg har oversett, men dette er altså slike små hverdagsdilemmaer som jeg pusler med i hodet.

Akkurat nå ligger jeg med bena høyt og er ganske avslappet, så jeg tror nok jeg går for løsningen om å bruke så lite krefter som mulig, hvile så godt jeg kan og vente på beskjed om hva som skjer. 🙂 Så får alt det som krever konsentrasjon og fysisk innsats vente til i morgen. 🙂 Jeg håper jo at Lille Sprell og mannen kommer slik at vi kan kose oss med taco i dag!! <3

Hyggelig å pludre litt til dere, håper dere har en fin torsdag!

(Kjære, hvis du leser dette: Husk å kjøpe rømme!)

Share.

About Author

4 kommentarer

  1. Kjenner meg så igjen.. Å ta ting på sparket er en dårlig løsning, for oss med ME..

    God klemm og fin torsdag til deg oxo…

    • Å ta ting på sparket er en veldig sjelden begivenhet ja. 🙂

      Det må som regel mye planlegging til.. og selv da med forbehold om at jeg må avlyse på kort varsel.

      Stor klem tilbake!

  2. Helene Frederikke on

    Det er så deilig at det ikke bare er meg. Føler at jeg er fra en annen planet når jeg prøver å få folk rundt meg til å planlegge. «Vi tar det som det kommer» funker særdeles dårlig. Når ting ikke går som planlagt, blir jeg helt fra meg over de minste ting, som er helt irrasjonelt for andre. Det at middagsgjester ikke kommer, betyr at jeg har kastet bort dyrebare poeng med å ta på mascara, rydde bort klesvasken, dekke bordet litt ekstra fint, gå ut å kjøpe blomster selv om formen tilsier at det ikke er en god idé.
    En liten trøst, er at jeg forstår deg 🙂 Og jeg synes det virker som om du er veldig flink til å i det minste prøve å sette grenser for å skåne din egen helse. Bare det i seg selv er en brag!
    Stå på krava sugar pie <3

    • Det er i hvertfall ikke bare deg!! 😀 Eller bare deg og meg hehe…

      Jeg synes det er mega-frustrerende når ting ikke blir noe av, eller ting blir utsatt eller forskjøvet. Jeg tror ikke folk skjønner helt at det kan bety at jeg mister en hel dag av mitt liv, som du beskriver med middagsgjestene.

      Og dagene mine er så korte i seg selv, det er så lite jeg klarer – så det å miste en HEL DAG fordi noen avlyser… det er jævlig kjipt for å si det rett ut! Det er liksom ikke sånn at vi bare kan gå ut og gjøre noe annet i stedet heller.

      Og samtidig så må man selv være den som avlyser selv på kort varsel.

      Jeg kjenner at jeg har blitt flinkere og MÅ bli enda flinkere til å sette grenser og si fra hva som er greit ja.

      Hold ut og stå på krava du og kjære! <3 🙂

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.