NAV-direktør Joakim Lystad utfordrer arbeidsgiverne – de må tenke nytt og tørre å ansette folk som ikke er helt A4, sier han. Det kan vi lese på sidene til Idébanken.
Denne utfordringen er helt på sin plass! Min oppfatning er at arbeidslivet i dag slett ikke har kommet langt nok i sin tenkning når de rekrutterer. For ikke å snakke om hvordan man enkelt kan tilrettelegge på en arbeidsplass slik at en person med noen utfordringer kan stå i arbeidslivet. Manglende tilrettelegging for gravide, kontant avvisning av rullestolbrukere og oppsigelser av folk der det var et kjent tilretteleggingsbehov er noen tilfeller jeg selv kjenner til.
Å tenke tradisjonelt er definitivt på vei ut i vårt globale arbeidslivs-samfunn. Turtøyprodusenten Stormberg har en klar policy for et inkluderende arbeidsliv, og har høstet mye ros for dette. De bør være et eksempel for andre, både i offentlig og privat sektor.
Selv kan jeg ikke forestille meg noe bedre for en arbeidsgiver enn en person som er sulten på å komme tilbake i arbeidslivet etter å kanskje ha vært syk en periode. Gitt at denne personen faktisk har en restarbeidsevne, vil jeg se for meg at denne personen er svært motivert for å være en deltaker arbeidslivet igjen. Du tar ikke noe for gitt, når du har vært så uheldig å bli rammet av sykdom.
– De som lykkes med å rekruttere folk blant alternative grupper arbeidssøkere vil ha et klart konkurransefortrinn når kampen om arbeidskraften spisser seg til. (NAV-direktør Joakim Lystad)
Samtidig peker NAV-direktøren på at vi ikke skal påføre folk skam eller dårlig samvittighet hvis de ikke kan jobbe:
– De jeg møter som har fått en ny sjanse, trekker frem nettopp dette, sier Lystad. – De som derimot ikke er i stand til å jobbe skal ikke ha dårlig samvittighet for det. Men alle som kan og har lyst til å jobbe, bør få en mulighet. Det er vi arbeidsgivere som styrer mye av dette, det er vi som er krumtappen her.
Jeg tror at mange arbeidsgivere er usikre når det gjelder ansettelse av folk som ikke er 100% arbeidsføre av en eller annen grad. Det være seg på grunn av sykdom, familieforhold etc. Men arbeidsgivere må heller ikke glemme at vi alle er mennesker, og sannsynligheten for at det «skjer noe» i livene våre er veldig stor. Barn, syke barn, gamle foreldre, brann, ulykker, hva som helst. Vi er bare mennesker, vi har alle utfordringer.
Jeg husker jeg steilet en gang en seniorforsker uttrykte sin misnøye over at en kvinnelig kollega hadde gått hen og fått barn – «så ubetenksomt!» var kommentaren hans, sikkert delvis flåsete ment, men samtidig med et snev at «nå mister vi henne». Da jeg påpekte for ham at hans mannlige kollega på samme alder som kvinnen også kom til å ta pappapermisjon når han fikk barn, ble han fryktelig betenkt. Det hadde ikke vært i hans tanker! Jeg synes det viser noe om hvor tradisjonelt mange fortsatt tenker – det er kvinnen som går hen og får barn (ubetenksomt!), og som dermed er upålitelig og lite fleksibel arbeidskraft. Den unge, sterke mannen derimot, han kan vi nok regne med!
Og om vi ikke har kommet lengre (jeg tror det er mange som fortsatt har en slik tankegang), hvordan er det da ikke i forhold til syke med redusert restarbeidsevne for eksempel? Jeg likte denne posten til Loveleen Brenna om sosialt entreprenørskap – der kan du lese om flere som har tenkt annerledes: «Det er nød nok for alle».
4 kommentarer
Jeg tenker mye på dette. Hvem skal vel ville ha meg? Jeg tror nok at jeg skal kunne karre til meg en jobb når jeg en gang i fremtiden har kommet meg til stabil 50% jobbhelse, men frem til det så må jeg nok sysselsette meg selv, for hvem til det så tror jeg ingen vil ta sjansen, det blir for kostbart å ha en arbeidsplass stående tom 3/4 av dagen rett og slett, så det forstår jeg jo. (når bedriften driver tradisjonelt vel og merke).
Jeg har forståelse for at jeg er en dyr og høyrisikoarbeidstager, men jeg håper myndighetene i det minste kunne gjøre det enklere for oss som «velger» å sysselsette oss selv ved å ha bedre vilkår for selvstendige næringsdrivende. For det er jo der mange havner, som ikke er i rett «stand» til å kunne ta en standardjobb.
Det beste hadde naturligvis vært om bedriftene ble flinkere til å tenke nytt, om nav ble flinkere til å tilrettelegge og myndighetene ble flinkere til å tilrettelegge, og så kan naturligvis noen si at vi arbeidstagere må være flinke til å tilpasse oss også, men jeg tror ikke det er akkurat DER skoen klemmer nå…
Og takk for hyggelig kommentar i går Cathrine! 🙂
Tusen takk for en lang og fin kommentar Anne!
Jeg tror noen av stikkordene her er «standardjobb» og «tradisjonelt». Forhåpentligvis, så er dette begreper som kan utfordres litt etter hvert som samfunnet endrer seg. Noen bedrifter har allerede kommet langt på dette området – av og til tenker jeg at vi som sitter her for oss selv og skal ut i dette skumle arbeidslivet etter hvert også trenger en form for opplæring, dialog, gjennomgang i ulike muligheter.
Kanskje er det flere «u-standardjobber» enn vi tror? Jeg håper på det, men vet ikke!
Det jeg vet er at jeg tenker mye det samme som deg – selvstendig næringsdrivende, freelance, hjemmearbeid – NOE må det jo gå an å få til! 🙂
Men vi trenger et løft fra bedriftene her, vi trenger at bedriftene og brukerorganisasjonene for de langtidssyke går i en ordentlig dialog om tilrettelegging og inkludering. Vi trenger veldig reell vilje, og at bedriftene går med på at ja, kanskje det koster litt – men så gir det veldig mye også. DET er samfunnsansvar, DET hadde det vært interessant å måle dem på!
Har ikke helt tankene med meg til en lengre kommentar akkurat nå, men kommer helt sikkert tilbake til temaet. 🙂
NAV som hjelpende organ for arbeidsøkere og hjelpetrengende har ikke kjent sin besøkelsestid å er nå utgått på dato. De har vært alt for fokusert på regelrytteri og å spare penger for staten mens resten av samfunnet har løpt fra de med flere ti-år. En enkel internettside i ren finn.no-stil vil kunne yte bedre service og gi brukerne bedre tilgang til det de har behov for enn hva NAV nå presterer. NAV er desverre en totalt bortkastet bedrift som kun koster staten milliarder uten å yte den service og hjelp til brukerne som faktisk trengs. NAV skulle være et bindeledd og kontaktnett for jobbsøkere og jobbytere. Nav skulle være et serviceledd for bevegelseshemmede og uføre. Nav skulle tjene befolkningen. Men hva gjør Nav ? hmmm… mumlemumle…
Ja, jeg er enig med deg i at NAV har store mangler. Men det hjelper ikke hvor gode NAV er som serviceledd, hvis ikke arbeidslivet (BÅDE det private og det offentlige) virkelig klarer å være inkluderende!
Jeg håper selvfølgelig at det blir bedringer på begge fronter…. Evig optimist! 😀