Følelser på audition – et klasseskille

17

Jeg stusset litt over hva det var jeg egentlig ble så opprørt av ved artikkelen «-Som å være på audition», der en kvinne forteller om sin kamp for å få psykologhjelp i det offentlige helsevesenet. Historien er jo slett ikke ukjent, flere jeg kjenner har vært gjennom lange prosesser med utsending av brev og fortvilte telefoner for å i det hele tatt å klare å finne en psykolog, for ikke å snakke om å finne en psykolog som kan hjelpe dem på deres premisser.

Jeg tror noe av frustrasjonen min bunner i at det er (for meg) et så tydelig klasseskille på hvem som har råd til å få hjelp og hvilke livskriser man får hjelp i.

Når enkelte velger å oppsøke psykolog for å snakke ut etter å ha deltatt på Paradise Hotell, mens andre strever i kanskje årevis for å få hjelp til å håndtere vanskelige ting i livet sitt så skurrer det noe så utrolig et sted.

Jeg håper at det skal gå an å si dette uten at det skal høres smålig ut, som om jeg ikke unner Paradise-deltakeren en samtalepartner etter det som sikkert var en tøff opplevelse. Man kan som kjent ikke måle lidelser opp mot hverandre.

Men det gjør vondt i meg et sted, å vite at det er sånn. Å vite at det ligger mennesker og stirrer inn i veggen og vente på at denne dagen også skal gå over, som helt sikkert hadde hatt et vesentlig mye bedre liv om de fikk adekvat helsehjelp. Som ikke har økonomiske ressurser til å snakke ut, men er henvist til å kjempe for å få hjelp, hvis de klarer det. Dette med å kjempe for å få hjelp, som man synes høres ut som en klisjé når man er frisk, og som man får slengt i ansiktet som en avblåst låvedør den dagen man selv er syk.

Både Paradise-deltakeren og damen som har slitt med psykiske problemer hele livet har følelsene sine på audition. Så trist da, at for dem som ikke har valgt det selv finnes det ingen nødventil når man trenger det.

Share.

About Author

17 kommentarer

  1. Pingback: Tweets that mention ~SerendipityCat~ » Følelser på audition – et klasseskille -- Topsy.com

  2. Det er tankevekkende at av dem som tas inn hos psykologer med driftstilskudd, er det mange høyt utdannede og i arbeid. Dermed blir de mindre bemidlede overlatt til psykologer uten avtale. For ti år siden kostet en slik psykolog som jeg gikk hos, 25-30.000 kroner i året (1 time per uke).

  3. @Sigrun
    Tankevekkende ja, men ikke rart når man ser hvor mye arbeid det er å skaffe seg psykolog. Folk med utdanning og arbeid vil nok ligge bedre an både til å orientere seg i psykologmarkedet og argumentere for egen sak enn andre vil jeg tro.

    Men det er et stort tankekors at dette fører til at mindre bemidlede blir overlatt til å betale for private tjenester. I virkeligheten er det mange som sitter der og ikke har råd til mat fordi de må betale private helsetjenester fordi det offentlige ikke har noe adekvat tilbud.

  4. Dette minner meg om et pent dilemma vi fikk da jeg jobbet med rehabiliteringspenger…

    Det er et vilkår for å få rehabiliteringspenger at man går til behandling. Det er (stort sett) et vilkår for å få behandling at man har midler å betale med. Det var et ikke ukjent problem at man fikk en innstilling på avslag videre rehab.penger som følge av at søkeren ikke lenger gikk i behandling. Forsåvidt en juridisk lovlig innstilling, men det blir allikevel litt feil.

  5. @krikkert
    Ja nettopp, der har du jo konsekvensen av det. Og dette vil jo alle oppleve som urettferdig og feil: Man blir stilt krav til om å ta behandling, men det finnes ikke noen adekvat behandling tilgjengelig. Ikke rart mange føler det som en Kafka-prosess! 🙂

    Jeg håper at det kommer en opprustning av den psykiske helsehjelpen, men det vil jo uansett ta tid og det er så forferdelig trist å tenke på liv som går til grunne fordi det ikke er hjelp tilgjengelig…

    Det ER jo ikke mulig for alle å betale 700 kroner timen for psykologhjelp…

  6. Når minstesats for ytelser fra NAV er cirka 400 kr dagen (552,- minus skatt), dvs utbetalt 2000 kroner i uka vil det si at man betaler 30% av utbetalingene sine for én time psykologhjelp i uka. Bare for å sette noen harde faste tall på det.

    For en person som mottar maksytelse vil dette være cirka 800 kroner dagen etter skatt. Denne personen vil bruke 20% av sine utbetalinger på én time psykologhjelp i uka.

    Og legger man da til de som har et sammensatt problem som involverer både fysiske så vel som psykiske plager blir det en svært hårfin balansegang mellom «bli frisk» og «betal husleie».

  7. @krikkert
    Fy flate. Hva gjør man da? 🙁
    Muligens litt personlig, men ble du ikke deppa av å gi avslag på rehabiliteringspenger når du visste sånt? Var det ingen unntaksregler dere kunne bruke når dere visste hvorfor personen ikke kunne være i behandling?

  8. @~SerendipityCat~
    Jeg ga ikke avslag på sånt grunnlag – innstillingen ble returnert med forespørsel om hvorfor brukeren ikke gikk til behandling, og beskjed om at hvis det var manglende ytelser fra NAV som var årsaken, så… Vel. You see my point. Vi hadde ingen personlig saksoppfølgning, så jeg vet ikke hva som skjedde med innstillingene etterpå – men jeg har ennå til gode å se en klage på et avslag der brukeren påstår at grunnen til at han/hun ikke går til behandling er at han ikke fikk penger fra oss. Så jeg antar det fungerte til en viss grad. Men man vet jo aldri med brukerne som ikke klager eller ikke har ressurser til å klage.

    Hva man gjør hvis man må velge mellom husleia og helsa? Det håper jeg jeg aldri finner ut av…

  9. @~SerendipityCat~
    Det er lov – noen ganger tror jeg at alle mennesker som virker oppegående automatisk kan alt jeg kan! Det er ikke alltid et like bra utgangspunkt.

    (En «innstilling» er å forstå som et forslag til vedtak fra en under- eller sideordnet enhet til den enhet som har myndighet til å fatte vedtaket.)

  10. kompliserte greier. i trondheim følte jeg det gikk veldig fint å få psykolog-hjelp. her på østlandet er det et mareritt. når du først kommer gjennom nåløyet skal du helst ha ekspress-behandling, men det er da virkelig ingen som blir friske på en tidsgitt frist? samtidig gjør tidfristen at terapien blir underlig. jeg ble eksempelvis bedt om å fokusere på den ene jobben jeg hadde akkurat da, som jeg stortrivdes i (kontra den andre som jeg ikke trivdes i). da jeg mistet denne jobben ca et halvt år etter avsluttet terapi kom all depresjonen tilbake. da begynte jeg heller på medisiner enn å oppsøke psykolog igjen. nå har det derimot gått så langt at jeg må ha psykiater. fordi jeg har en historie får jeg visstnok time kjappere, men endog. er usikker på om den jeg nå har fått vurderingstime hos har driftsstøtte. vi får se. kanskje jeg har flaks denne gangen.

  11. @bodil
    Nei kjære vene, det føles jo helt fjernt å skulle sette en tidsfrist for terapi. Jeg får litt følelsen av «skjema-behandling» jeg da, og det blir ikke individuelt nok. Men her er jeg ingen ekspert altså, så det kan jo godt hende det fungerer bra for mange.
    Håper du får god hjelp da, og noen som kan følge deg opp over tid!!

  12. da burde jeg vel flytta tilbake til den fantastiske psykologen i trondheim 😉 nei, vi får se til hva det blir med her. håper jeg får litt mer jevnlig hjelp, men er mer bekymra for yngre venner som til stadighet flyver inn og ut av korte terapi-opphold på institusjoner. da snakker vi dager, og så rett ut igjen, alene med medisinene og seg selv, kanskje en terapi-time om en måned. fryktelig skummelt når de er selvskadere og bor hos destruktive familier.

  13. nå vil jeg forresten opppdatere og si at jeg må være utrolig heldig. har kommet til en behandler som ikke har tidsfrist og faktisk skjønner hva jeg har problemer med. her blir det ikke bare snakk, det blir hjelp med løsninger som forandrer mitt liv til det bedre. noe slikt unner jeg absolutt alle. endelig kom det min vei 🙂

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.